hits

Luna Helene

Natur

  • Publisert: 21.02.2018, 14:25
  • Kategori: Fotografi
  • Et fåtall utvalgte bilder fra helgen. I håp om å ha lesestoff hele helgen gjennom tok jeg med meg boka "Mengele Zoo". Til min overraskelse slukte jeg hele boka på under ett døgn og hadde derfor resten av helgen ingen anelse hva jeg skulle lese videre på. Jeg fant boka "Det Alice glemte" av Liane Moriarty og leste litt over halvparten resten av turen. Jeg fullførte den i går kveld - nesten 600 sider om en kvinne som hadde slått hodet i et fall og dermed mistet omtrent 10 år av hukommelsen sin. Livet hun våknet til var et helt annet enn hun trodde det skulle være. Jeg blir så sterkt emosjonelt påvirket av de bøkene jeg leser at jeg gikk rundt i et sørgelig, dystert og stille humør rett etter "Mengele Zoo", for så å ta fatt på en mer munter og lettlest bok og skifte til et fullstendig annet humør. Bøker er fantastiske sånn; de får deg til å føle så utrolig mye rart og tenke på ting du aldri har tenkt på før. Jeg elsker den følelsen av å oppdage noe nytt inni deg selv  som du ikke var klar over tidligere.

    "Mengele Zoo" fikk meg til å gråte på siste side. Følelsen av urettferdighet er noe jeg ikke greier å riste av meg. Rett etter at jeg leste den ut fikk jeg lyst til å skrive et håndskrevet brev til forfatteren, men jeg tviler på at jeg egentlig kommer til å gjøre det. Det er definitivt en bok jeg kommer til å lese igjen. Nå har jeg begynt på "Sommerboken" - en liten roman av Tove Jansson.

    - Luna

  • Publisert: 21.02.2018, 14:25
  • Kategori: Fotografi
  • 0 kommentarer
  • På vei

  • Publisert: 16.02.2018, 12:36
  • Kategori: Personlig
  • Nå er jeg på vei til hytta. Jeg gleder meg til å forsvinne fra den digitale verdenen for en stund. Bare nyte den vakre, endeløse naturen rundt meg. Ingen mobildekning, strøm eller tilgang til elektronikk. Bare naturen og boka mi. Det vil føles deilig. Jeg har også med dagboken min så jeg kan skrive. Jeg har virkelig savnet å skrive dagbok på en ordentlig måte, hver dag. Det var en hobby jeg ikke greide meg uten før, men så gikk det lang tid der jeg hadde helt andre ting i tankene. Nå begynner jeg igjen. Å skrive for hånd føles helt annerledes ut enn å skrive på et tastatur. Mer ekte, på en måte. Og mer hemmelig.

    - Luna

  • Publisert: 16.02.2018, 12:36
  • Kategori: Personlig
  • 2 kommentarer
  • Vekk fra samfunnet

  • Publisert: 15.02.2018, 15:17
  • Kategori: Personlig
  • I dag forbereder jeg meg på å reise bort i helgen. Jeg skal på hyttetur langt ute i skogen der ingen kan finne meg. Jeg gleder meg og skal ta med meg boka "Mengele Zoo" av Gert Nygårdshaug. En av bestevenninnene mine har anbefalt den til meg og mast i evigheter på at jeg skal lese den, så jeg har tenkt til å starte på den i kveld. Hun dro faktisk helt til byen for å levere meg hennes eksemplar av boka. Jeg ser frem til å lese den fordi den gjorde så sterkt inntrykk på venninna mi. Hun og jeg er svært like hverandre på mange måter, særlig når det gjelder kunst og litteratur, så jeg gleder meg til å ta fatt på den.

    I dag har jeg ordnet håret for å gjøre det kaldere. Jeg savner å ha ordentlig sølvhår. De siste månedene har jeg ikke ivaretatt de kalde tonene i håret mitt, så jeg har på en måte bare hatt vanlig platinablondt hår over en lengre periode. Sølvhår føles mer som meg, hvis det gir mening. Jeg fordelte lilla-sjampo i hele håret og lot det virke i cirka 30 minutter. Resultatet ble at det er mye kaldere, men ikke så jevnt som jeg ønsker. Det tar litt tid før jeg får det resultatet jeg ønsker og det er absolutt ikke ferdig ennå.

    Jeg fikk forresten roser av kjæresten min i går. Valentinsdagen har jeg aldri brydd meg noe særlig om, men hvis man har en kjæreste som man er skikkelig glad i føles det kanskje litt annerledes. Vi gjorde ingenting stort ut av det, bare så på film sammen (Princess Mononoke, en av mine favorittfilmer) og koste oss.

    Resten av dagen skal jeg ut og gjøre noen ærender før hytteturen i morgen, og snart skal jeg på et jobbmøte. Etter helgen kommer jeg til å ha massevis av bilder. Jeg gleder meg så mye til å fotografere i helgen.

    - Luna

  • Publisert: 15.02.2018, 15:17
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Rare drømmer

  • Publisert: 15.02.2018, 13:57
  • Kategori: Drømmer
  • For noen netter siden hadde jeg en lang og innviklet drøm. I begynnelsen var jeg en gammel heks som var stygg, men også snill. Jeg voktet over et hus for å passe på de som bodde der. En av de som bodde der var en liten gutt, som plutselig ble kidnappet av en bande. Jeg bestemte meg for å finne gutten. Jeg fløy rundt uten noen andre fremkomstmidler enn meg selv. Jeg har hatt drømmer om å fly helt siden jeg var liten, av og til så ofte som flere netter på rad eller gjentatte ganger i uka. Å fly i drømmer er noe av det morsomste jeg vet, og jeg elsker det. Så hadde jeg hadde bestemt meg for å finne gutten og banden.

    Plutselig var jeg ikke lenger en stygg heks, men en liten alv. Jeg hadde kort, lyst hår og kunne plutselig ikke snakke lenger, men jeg kunne fly og utføre magi. Jeg lette etter banden. Mens jeg fløy fant jeg plutselig en rar metode for å slutte å fly, og bare stige oppover og oppover. Jeg begynte å sveve oppover så høyt jeg kunne mens jeg så opp. Det var flere tette lag med grå skyer, for det var uvær. Flere skylag oppover skimtet jeg i en glippe mellom skyene en stor stjernehimmel. Jeg prøvde å sveve gjennom alle skylagene for å nå opp til verdensrommet, men jeg greide det ikke. 

    Det gjorde meg trist i drømmen, for jeg har nemlig klart å sveve opp til universet mange ganger før. I noen drømmer har jeg til og med flydd rundt i universet og svevet til andre planeter. Jeg hadde så intenst lyst til å fly i verdensrommet igjen, men det gikk ikke i denne drømmen. På vei oppover gjennom skylagene så jeg mange vakre dyr, blant annet en lysende enhjørning i gull som smilte. Det var så utrolig vakkert at jeg klarer ikke beskrive det.

    Etter en stund begynte jeg å fly rundt omkring i byen på leting etter den onde banden. De befant seg i en grønn park og jeg landet på et tre for å hvile. Bortenfor treet jeg satt i vokste det et annet tre med tentakkel-grener. I drømmen "husket" jeg tilbake på minner fra en skole jeg hadde gått på for alver, der vi hadde lært om trær med tentakler. Tentakkel-trær hadde aggressive tendenser, så man måtte unngå å lande på dem eller ta på dem, for da kunne de angripe deg. Uten at jeg la merke til banden hadde de klatret opp i treet jeg hvilte i og grepet tak i ankelen min. Lederen smilte ondskapsfullt. Jeg ble redd. Plutselig befant jeg meg inne i et stort rom med helt svarte vegger. Inne i rommet med meg var det en professor i hvit frakk som utførte eksperimenter på alver. Jeg fløy opp til taket og inn i hjørnet for at han ikke skulle få tak i meg, men taket var for lavt og han dro meg ned igjen og igjen. Jeg fortsatte å fly oppover hver gang. Jeg husker på dette tidspunktet i drømmen så kunne jeg snakke igjen, og jeg sa "ikke ta meg" og lignende. Jeg husker også jeg tenkte på den lille gutten som ble kidnappet, og jeg følte meg trist og dyster inni drømmen fordi han fremdeles var forsvunnet.

    Deretter våknet jeg - eller så husker jeg ikke mer. For en merkelig drøm. 

    - Luna

  • Publisert: 15.02.2018, 13:57
  • Kategori: Drømmer
  • 0 kommentarer
  • A Strange Encounter

  • Publisert: 13.02.2018, 14:54
  • Kategori: Personlig
  • Dette innlegget er opprinnelig skrevet søndag 3. desember 2017.

    Forleden hadde jeg et møte med en klarsynt kvinne i Oslo. Hun var også et medium og kunne kommunisere med åndeverdenen. Jeg har alltid følt meg mer åpen til energier enn de fleste andre rundt meg, men denne kvinnen var så åpen at hun visstnok var i stand til å komme i kontakt med avdøde og snakke med dem og motta beskjeder. Jeg har mottatt beskjeder før i form av samtaler jeg har hatt med andre i drømmer, stemmer jeg har hørt i drømmer og tegn jeg har observert i den fysiske virkeligheten rundt meg. Jeg gikk til denne kvinnen i håp om å komme i kontakt med en person jeg mistet da jeg var 11 år gammel.

    I 2007 døde min farfar av kreft. Han var stjernetegnet løven og verdens livligste og snilleste menneske. Da han var i live var han en av mine beste venner. Jeg elsket ham utrolig høyt. Da han gikk bort gjorde det utrolig vondt for meg. I år - 2017 - er det 10 år siden han døde. I løpet av disse 10 årene har det ikke gått en eneste dag uten at jeg har tenkt på ham. Han er alltid i bakhodet mitt og jeg tar meg selv i å ønske at han fremdeles var i live den dag i dag. Jeg har så mye jeg skulle snakket med ham om, fortalt til ham og bedt ham om råd. Jeg ble aldri gammel nok til at vi rakk å ha noen "alvorlige" samtaler. Han var kreativ og svært intelligent. En veldig spesiell mann. Jeg har blitt fortalt av pappa at jeg har nesa hans, noe jeg er glad for. Ikke bare fordi jeg liker nesa mi, men fordi det er noe jeg har fra farfaren min.

    Jeg vil ikke fortelle alle detaljer, men jeg vil skrive om flere ting som denne klarsynte mediumkvinnen fortalte meg. Jeg forteller kun det jeg har opplevd og hva jeg tolker utfra møtet, og er helt ærlig ikke interessert i å diskutere hvorhvidt klarsynthet er en "ekte" eller "uekte" greie. Jeg fortalte ikke denne kvinnen noe som helst om meg på forhånd, og alt hun fortalte meg kom fra henne "selv", eller kilden hun brukte - som jeg tror var min oldemor på min mors side, og farfaren min.

    Alt som står nedenfor herfra, er ting den klarsynte kvinnen har sagt under møtet. Dette er IKKE informasjon fra meg, men alt hun har fortalt meg under møtet vårt.

    Den aller første som dukket opp i åndeverdenen, den andre siden som jeg kaller det, var oldemor på min mors side. Den klarsynte kvinnen mente at denne oldemora var svært, svært ivrig på å få komme frem. Hun sa jeg var utrolig høyt elsket, at jeg var utrolig vakker, snill og god. At jeg ikke må la psykiske problemer definere meg, for den ekte personen jeg er, er den jeg var da jeg var barn. Den lille glade jenta jeg var som liten, er den jeg virkelig er. Ikke den som sliter psykisk, ikke den som er trist og deprimert og ensom. En ting kvinnen også sa at oldemor var veldig streng og klar på, var at "du må holde deg unna alkohol". Dette gir på en måte mening fordi jeg merker at hvis jeg blir for påvirket av alkohol har jeg større vansker psykisk. Kvinnen sa at oldemor døde for mange år siden, da jeg var svært liten, og at hun husker meg veldig godt som baby/lite barn og at jeg var utrolig glad og livlig og full av energi. At jeg må komme meg vekk fra fortiden og bare gå opp og frem.

    Senere kom farfar frem. Kvinnen trodde at dette først var en ung mann fordi farfar har en veldig, veldig ung sjel. Men så innså hun at dette var en mann som døde gammel, og som mest trolig var min farfar, men at på grunn av sjela hans som er så ung, så fremstod han for henne veldig ung til sinns. Hun beskrev farfar til punkt og prikke - en ekstremt livlig og energisk mann med masse kreativitet, stolthet, viljestyrke og intelligens. Hun poengterte at både jeg og farfar deler en stor kjærlighet for å skrive og lese. Hun fortalte meg at farfar virkelig elsket meg, at vi ofte gjorde ting sammen og at han nesten var som en far for meg. Hun fortalte at farfar var en person alle la merke til og alle følte at de kunne komme til ham, uansett hva det gjaldt. At han var en person alle følte de kunne stole på. Hun fortalte meg også mye om familieforhold, men det føles for privat å dele her. Hun fortalte meg at farfar hadde fulgt med på meg.

    Hun sa også at farfar har hørt alt jeg har fortalt til ham. At han har hørt alle tanker jeg har sendt ut til ham. Og det har jeg gjort helt siden han døde - ofte om kvelden når jeg har følt meg helt forferdelig eller alene eller trist, så har jeg sendt beskjeder til ham i hodet mitt og spurt ham om råd og veivisning. Kvinnen sa at farfar ofte har prøvd å gi meg veiledning, men at det ikke har nådd frem fordi all sorgen min over døden hans har gjort meg vanskelig å nå frem til. Hun forklarte at av og til kan sorg og vonde følelser vokse til å bli en så stor energi rundt seg at den avdøde personen ikke når frem med beskjedene sine.

    Senere gikk hun videre over til meg. Hun fortalte meg at jeg fremstår som en utrolig fredfull og snill person for andre, men at jeg inni meg bærer på mye sinne fordi jeg har vonde opplevelser fra fortiden. Hun fikk også et slags "syn" (jeg vet ikke hva jeg skal kalle det) av all den kunsten og tegninger jeg har laget gjennom livet. Hun så alle tegningene og maleriene mine og hun sa: "Du har en utrolig sterk hånd." Hun mente at jeg måtte gå tilbake til å skape og være kreativ fordi det ville hjelpe meg enormt psykisk. Hun sa at til tross for alt det vonde som har skjedd, så er sjelen min fortsatt intakt - den er ikke ødelagt.

    Alt dette gir så mye mening for meg. Hun fortalte meg utrolig mange andre ting og små detaljer som stemmer helt, og som jeg har følt hele livet. Jeg kommer til å skrive mye mer om dette møtet og det som ble fortalt, for jeg har så mye på hjertet angående disse tingene.

    - Luna

  • Publisert: 13.02.2018, 14:54
  • Kategori: Personlig
  • 0 kommentarer